Erlend intervjuer en han ser opp til

Johan Harstad har i en alder av 30 gitt ut 6 bøker, vunnet Brageprisen, jobbet som tidenes aller første husdramatiker på Nationaltheateret og er i tillegg utgitt i 11 andre land på 12 forskjellige språk. Onsdag 20. januar gjestet han Tekst-1 klassen.

Vi visste ikke helt hva dagen kom til å bringe med seg annet enn Johan Harstad i seg selv, men da han åpnet med å si "Jeg antar at jeg er her først og fremst som forfatter, og ikke bare fordi jeg er en veldig hyggelig fyr" skjønte vi at dette ville bli et fint besøk.

Den første romanen hans, "Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?", handler om en ung mann som møter veggen. Den handler om å velge å være nummer to slik Buzz Aldrin gjorde og om Færøyene. Harstad lar seg til stadighet forbløffe over at journalistene ikke har oppfattet at romanen hverken handler om Buzz Aldrin eller månelandingen.

- Hver gang det er et eller annet jubileum angående månelandingen eller Buzz Aldrin så ringer journalistene meg som om jeg var en Knut Jørgen Røed Ødegaard.

Men Harstad er ingen Røed Ødegaard, selv om han er svært entusiastisk og med mange sterke meninger om mangt. Før dette møtet hadde vi lest hans andre roman, "Hässelby", en undergangsroman om Albert Åberg som voksen, og naturlig nok var den et sentralt tema for besøket. Vi fikk svar på alt det vi lurte på samtidig som Harstad viste oss at han var glad i å snakke. Uten at det gjorde noe.

- Hvorfor valgte du Albert Åberg som hovedperson?

- Jeg var veldig sint på den tiden. Jeg hadde mest lyst til å gi noen juling eller noe verre, men det skal man jo ideelt sett ikke gjøre, så da fikk jeg idéen om å ødelegge noe jeg likte. Jeg hadde lyst til å lage en helt annen roman enn Buzz Aldrin i tillegg til at jeg ville skrive noe mørkere. Jeg husker at jeg tenkte "Hvertfall 10 stk vil synes denne boka er interessant, resten gir jeg blaffen i"

- Vi kjenner igjen Albert Åberg i begynnelsen av boka, men etterhvert forsvinner han liksom litt og blir til en annen person?

- Han er jo der fra starten som en kjent figur, men nettopp fordi vi ikke vet hvordan han er som voksen blir han nødt til å bli et annet vesen. Det eneste jeg hadde å gå etter om Albert Åberg som voksen var at jeg hadde scannet inn et bilde av ham fra en av bøkene. Det strakk jeg ut i høyden og hengte opp på veggen og tenkte: "Ok, sånn ser han ut som voksen."

Vi snakker lenge om Hässelby, Sting and the Police, Stormtroopers og synkronisitet før vi etterhvert dreier fokuset inn på mer generelle temaer.

- Visste du tidlig at du skulle eller ville bli forfatter?

- Ja, jeg prøvde å skrive min første roman som 11-åring. Jeg skammer meg litt over det. Den skulle handle om Vietnamkrigen; et veldig pretensiøst tema for en 11-åring. Da jeg var 14-18 hadde jeg mitt eget forlag, Kranglefant forlag som utelukkende ga ut meg selv. På dette forlaget ga jeg ut 2 kortromaner og ca 80 diktsamlinger. Opplaget var stort sett på 1-2 eksemplarer og jeg ga bort en del av det til venner og bekjente. Da jeg var i 17-20-års alderen var jeg sikker på at jeg kom til å bli forfatter. Mye takket være venner som hadde sydd puter under armene mine ved å fortelle meg hvor fantastisk jeg var hele tiden. Dette førte til at jeg nesten ga opp på et tidspunkt. Nå synes jeg dette er veldig flaut, men en periode var jeg fornærmet over at folk ikke skjønte hvor fantastisk jeg var. Men jeg hadde jo ingenting å klage på for jeg hadde ikke sendt inn manus til noen forlag på en god stund.

I en alder av 20 velger Harstad å sende inn et manus til en stipendkonkurranse i regi av Gyldendal. Fristen var 31. desember og utover de neste ukene vokser irritasjonen over at de ikke tar kontakt.

- Hvorfor hadde de ikke kasta seg over telefonen i det øyeblikket de leste manuset mitt? Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne jobbe med i stedet for å bli forfatter. Jeg håpet at jeg kanskje kunne jobbe med film. Men på min 21-årsdag våknet jeg av en kvinnestemme på telefonsvareren min. Dette var før mobiltelefonens tid så det var en svarer med en sånn liten kassett i. Jeg våknet av at damen sier at hun ringer fra Gyldendal og at hun har gode nyheter. Jeg har vunnet stipendkonkurransen og tildeles et stipend på 25.000 kr. Dette var jo en fantastisk bursdagsgave for en 21-åring! Ikke bare blir jeg antatt hos Gyldendal, men jeg får 25.000 kr som er ganske mye for en fattig student. Der og da besluttet jeg at det var unødvendig å ta eksamen. Og det er slike idiotiske beslutninger som har ført til at jeg har tatt litteraturvitenskap 3 ganger.

Stipendet førte til hans første utgivelse, kortprosasamlingen "Herfra blir du bare eldre" i 2001. I fjor, 8 år og 5 bøker senere, ble Harstad ansatt som tidenes første husdramatiker på Nationaltheateret. Det var en svært utfordrende jobb fordi teatrene ikke er vant til å jobbe med levende forfattere.

- I kontrakten står det at jeg skal prøve å skrive to enaktere. Nå holder jeg på å skrive ferdig stykket som ser ut til å bli ca 6 timer langt så det må nok deles opp. Det var veldig gøy å jobbe med skuespillerne, men totalt sett var det slitsomt å jobbe på teateret. Jeg tror nok at for teaterne, dramaturgen og forsåvidt forfatteren er det best om forfatteren er død.

Men forfatteren er ikke død. Og det skal litteratur-Norge være glad for.

Mikkel McAlinden

Vi har startet et nytt prosjekt på skolen. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Tekst og Art Direction og har tittelen "Bilde og tekst". Prosjektet skal munne ut i en visning/vernissage av arbeidene den 10. februar på en yttervegg utenfor Westerdals.

I forbindelse med prosjektstarten har vi i dag hatt forelesninger av flere forskjellige forelesere i dag og den som ga meg mest var Mikkel McAlinden. Han er en svært dyktig, norsk fotograf som har gjort mange spennende prosjekter. Jeg kjente ikke til ham før i dag, men kommer nok helt klart til å følge litt mere med nå som jeg har blitt obs på hans eksistens og hans arbeider. Dere kan se endel av bildene hans her:

http://www.mikkelmcalinden.com/

Eller rett og slett google Mikkel McAlinden.

Som dere kanskje kan se av bildene ligner han en smule på Peter Mueller. I avdelingen for uinteressant informasjon kan jeg informere om at denne likheten førte til en liten skøytediskusjon i forkant av foredraget. Jeg velger å ikke gjengi diskusjonen her, men kan opplyse om at vi konkluderte med at hele skøytenorge er drittsekker. Basically.

Etter denne lille skøytedigresjonen vil jeg avslutte med å si at Mikkel McAlinden (hvor mange ganger har jeg skrevet navnet hans nå?) har fått en ny fan i meg! Gratulerer Mikkel!

This once

For once it is how it is
For once it is like this
For once I am still alive
And this once I´ll try
not to die.

Odd Nordstoga får brev

I et forsøk på å holde min nylig gjenopplivede blogg i live så lenge som mulig skriver jeg i dag også! Jeg skal gjøre mitt ytterste for å poste noe hver eneste dag, for det er jo da det begynner å bli gøy å følge med her inne. All kritikk, det være seg positiv, negativ eller konstruktiv, er hjertelig velkommen! Skriv den inn et kommentarfelt eller send meg en mail til erlend.ryvold@gmail.com

Jeg har skrevet brev om noe jeg lurer på igjen. Sist var det jo Dressmanns uavklarte begrep "herrebukser" som stod på agendaen, denne gangen er det Odd Nordstoga som er mottakeren. Jeg liker Odd. Han har fin og stemningsfull musikk og er 100% norsk. Og det er jo så sjarmerende. Men jeg har helt siden hans gjennombrudd stusset over et par av hans tekstlige valg. Jeg besluttet derfor å få slutt på undringen ved å sende ham et brev der jeg ber om å få svar på mine spørsmål. Brevet er gjengitt i sin helhet her:

Kjære Odd,

Jeg håper det er greit at jeg kaller deg Odd, selv om jeg ikke kjenner deg personlig. La meg først få lov til å uttrykke min store begeistring for musikken din. Den er behagelig å lytte til og gir meg alltid en god følelse; takk for det! Grunnen til at jeg skriver dette brevet er riktignok ikke utelukkende for å fortelle deg hvor dyktig jeg synes du er. Jeg har noen spørsmål rundt en av tekstene dine og det er viktig for meg at du forstår at dette er skrevet, og ment, i fullt alvor. Det er altså ingen harsellas og jeg håper ikke jeg oppfattes slik heller.

Jeg finner tekstene dine nokså realistisk baserte. De er ofte linket til livet på landet, og gården, men har også endel referanser til byen, bakgården og andre "storbyfenomen". Tematikken fremstår like fullt som realistisk basert.

I "Kveldssong for deg og meg" er det likevel et par ting jeg lurer på i realismens ånd. I første vers slås det fast om grisen at: "Han skal ikkje slaktast, men hyler likevel." Jeg lurer på (jeg mener dette HELT seriøst) om du har tenkt noe over hvorfor han hyler? Er det et gledeshyl? Eller har han skadet seg på noe?

I andre vers dukker riktignok det jeg lurer mest på opp. Andre vers fremstår jo i sin helhet slik:

Fir´og tjue kråker

sit på ein madrass

Endå ei vil sitje

men det er ikkje plass.

Det jeg lurer på her er hvordan du kom frem til at det ikke er plass til mere enn 24 kråker på en madrass? Jeg vil tro det er vanskelig å få dem til å sitte stille på kommando, med mindre det er veltrente kråker, men jeg antar at du ikke har klart å finne 24, eller flere, av disse. Er det en matematisk basert utregning? Eller var kråkene døde/utstoppede? Og hvilken størrelse er det på madrassen det er snakk om (75x190, 90x200, 120x200 eller 150x200)? Har du noen tips til hvordan jeg kan finne ut hvor mange spurver det er plass til på en pølse?

Jeg ønsker avslutningsvis å gjenta min presisering om at dette brevet er skrevet i FULLT alvor. Og jeg håper du tar meg på alvor og gir meg et seriøst svar.

Med vennlig hilsen

Erlend H Ryvold

Tekstinteressert fan

Jeg fikk i går svar fra hans management som fortalte at brevet var oversendt Odd, som på sin side hadde sendt det videre til Ragnar Hovland som faktisk har skrevet teksten. Jeg kjenner at jeg ble litt skuffet over at det ikke var Odd som hadde skrevet teksten, men sånn er det vel i showbiz.

Da gjenstår det bare å vente på at Odd eller Ragnar sender meg et svar. Eller kanskje noen av dere sitter på løsningen?

HLR

Faen i helvette. Man tenker alltid at det ikke kommer til å skje med en selv. Likevel tar man kurs i førstehjelp for å være beredt; men man er ikke beredt. Aldri noen sinne. Når du plutselig står foran denne livløse klumpen må du bare ta deg sammen. Du må bare huske hva du skulle gjøre. Jeg kan fortelle deg at det ikke er så enkelt. Jeg husker at jeg tenkte: "Shit! Hvordan var det man gjorde dette igjen? Var det 3 innblåsninger og 15 kompresjoner eller var det 2 innblåsninger og 5 kompresjoner eller... Faen! Jeg husker ikke!!"Men så tenkte jeg at det ble hvertfall ingen redning av hverken lunger eller hjerte hvis jeg ble stående her og tenke på hva jeg skulle gjøre i stedet for å gjøre noe, så jeg bare begynte. Stakk fingrene inn i munnen for å sjekke at det ikke var noen fremmedlegemer der, tok tak i nesen og tippet hodet bakover. La leppene mine inntil munnen og blåste. 3 innblåsninger. La hodet på skakke mellom hver gang for å se at brystkassa beveget seg. Det funker! Fant solar plexus, to fingerbredder over, den venstre håndbaken mot brystkassa, høyre hånd oppå venstre hånd, fingrene flettet i hverandre, TRYKK! 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, faen der tror jeg kanskje jeg knakk et ribbein.. Faen! 14, 15. Tilbake til hodet. Nesen, knekk i nakken, blås, blås, blås! Brystet igjen. Tenk om jeg punkterte en lunge med det brukne ribbeinet!! Hvorfor så skjøre ben? DRIKK MER MELK!! skrek jeg. Hvis du overlever da. 12, 13, 14, 15! Blås, blås, host? Host!! Ja! Over i stabilt sideleie, snakk til meg!! JAAAA!!! Jeg klarte det!

Bloggen er gjenopplivet!