Vi visste ikke helt hva dagen kom til å bringe med seg annet enn Johan Harstad i seg selv, men da han åpnet med å si "Jeg antar at jeg er her først og fremst som forfatter, og ikke bare fordi jeg er en veldig hyggelig fyr" skjønte vi at dette ville bli et fint besøk.
Den første romanen hans, "Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?", handler om en ung mann som møter veggen. Den handler om å velge å være nummer to slik Buzz Aldrin gjorde og om Færøyene. Harstad lar seg til stadighet forbløffe over at journalistene ikke har oppfattet at romanen hverken handler om Buzz Aldrin eller månelandingen.
- Hver gang det er et eller annet jubileum angående månelandingen eller Buzz Aldrin så ringer journalistene meg som om jeg var en Knut Jørgen Røed Ødegaard.
Men Harstad er ingen Røed Ødegaard, selv om han er svært entusiastisk og med mange sterke meninger om mangt. Før dette møtet hadde vi lest hans andre roman, "Hässelby", en undergangsroman om Albert Åberg som voksen, og naturlig nok var den et sentralt tema for besøket. Vi fikk svar på alt det vi lurte på samtidig som Harstad viste oss at han var glad i å snakke. Uten at det gjorde noe.
- Hvorfor valgte du Albert Åberg som hovedperson?
- Jeg var veldig sint på den tiden. Jeg hadde mest lyst til å gi noen juling eller noe verre, men det skal man jo ideelt sett ikke gjøre, så da fikk jeg idéen om å ødelegge noe jeg likte. Jeg hadde lyst til å lage en helt annen roman enn Buzz Aldrin i tillegg til at jeg ville skrive noe mørkere. Jeg husker at jeg tenkte "Hvertfall 10 stk vil synes denne boka er interessant, resten gir jeg blaffen i"
- Vi kjenner igjen Albert Åberg i begynnelsen av boka, men etterhvert forsvinner han liksom litt og blir til en annen person?
- Han er jo der fra starten som en kjent figur, men nettopp fordi vi ikke vet hvordan han er som voksen blir han nødt til å bli et annet vesen. Det eneste jeg hadde å gå etter om Albert Åberg som voksen var at jeg hadde scannet inn et bilde av ham fra en av bøkene. Det strakk jeg ut i høyden og hengte opp på veggen og tenkte: "Ok, sånn ser han ut som voksen."
Vi snakker lenge om Hässelby, Sting and the Police, Stormtroopers og synkronisitet før vi etterhvert dreier fokuset inn på mer generelle temaer.
- Visste du tidlig at du skulle eller ville bli forfatter?
- Ja, jeg prøvde å skrive min første roman som 11-åring. Jeg skammer meg litt over det. Den skulle handle om Vietnamkrigen; et veldig pretensiøst tema for en 11-åring. Da jeg var 14-18 hadde jeg mitt eget forlag, Kranglefant forlag som utelukkende ga ut meg selv. På dette forlaget ga jeg ut 2 kortromaner og ca 80 diktsamlinger. Opplaget var stort sett på 1-2 eksemplarer og jeg ga bort en del av det til venner og bekjente. Da jeg var i 17-20-års alderen var jeg sikker på at jeg kom til å bli forfatter. Mye takket være venner som hadde sydd puter under armene mine ved å fortelle meg hvor fantastisk jeg var hele tiden. Dette førte til at jeg nesten ga opp på et tidspunkt. Nå synes jeg dette er veldig flaut, men en periode var jeg fornærmet over at folk ikke skjønte hvor fantastisk jeg var. Men jeg hadde jo ingenting å klage på for jeg hadde ikke sendt inn manus til noen forlag på en god stund.
I en alder av 20 velger Harstad å sende inn et manus til en stipendkonkurranse i regi av Gyldendal. Fristen var 31. desember og utover de neste ukene vokser irritasjonen over at de ikke tar kontakt.
- Hvorfor hadde de ikke kasta seg over telefonen i det øyeblikket de leste manuset mitt? Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne jobbe med i stedet for å bli forfatter. Jeg håpet at jeg kanskje kunne jobbe med film. Men på min 21-årsdag våknet jeg av en kvinnestemme på telefonsvareren min. Dette var før mobiltelefonens tid så det var en svarer med en sånn liten kassett i. Jeg våknet av at damen sier at hun ringer fra Gyldendal og at hun har gode nyheter. Jeg har vunnet stipendkonkurransen og tildeles et stipend på 25.000 kr. Dette var jo en fantastisk bursdagsgave for en 21-åring! Ikke bare blir jeg antatt hos Gyldendal, men jeg får 25.000 kr som er ganske mye for en fattig student. Der og da besluttet jeg at det var unødvendig å ta eksamen. Og det er slike idiotiske beslutninger som har ført til at jeg har tatt litteraturvitenskap 3 ganger.
Stipendet førte til hans første utgivelse, kortprosasamlingen "Herfra blir du bare eldre" i 2001. I fjor, 8 år og 5 bøker senere, ble Harstad ansatt som tidenes første husdramatiker på Nationaltheateret. Det var en svært utfordrende jobb fordi teatrene ikke er vant til å jobbe med levende forfattere.
- I kontrakten står det at jeg skal prøve å skrive to enaktere. Nå holder jeg på å skrive ferdig stykket som ser ut til å bli ca 6 timer langt så det må nok deles opp. Det var veldig gøy å jobbe med skuespillerne, men totalt sett var det slitsomt å jobbe på teateret. Jeg tror nok at for teaterne, dramaturgen og forsåvidt forfatteren er det best om forfatteren er død.
Men forfatteren er ikke død. Og det skal litteratur-Norge være glad for.