Johan Harstad har i en alder av 30 gitt ut 6 bøker, vunnet Brageprisen, jobbet som tidenes aller første husdramatiker på Nationaltheateret og er i tillegg utgitt i 11 andre land på 12 forskjellige språk. Onsdag 20. januar gjestet han Tekst-1 klassen.
Vi visste ikke helt hva dagen kom til å bringe med seg annet enn Johan Harstad i seg selv, men da han åpnet med å si "Jeg antar at jeg er her først og fremst som forfatter, og ikke bare fordi jeg er en veldig hyggelig fyr" skjønte vi at dette ville bli et fint besøk.
Den første romanen hans, "Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet?", handler om en ung mann som møter veggen. Den handler om å velge å være nummer to slik Buzz Aldrin gjorde og om Færøyene. Harstad lar seg til stadighet forbløffe over at journalistene ikke har oppfattet at romanen hverken handler om Buzz Aldrin eller månelandingen.
- Hver gang det er et eller annet jubileum angående månelandingen eller Buzz Aldrin så ringer journalistene meg som om jeg var en Knut Jørgen Røed Ødegaard.
Men Harstad er ingen Røed Ødegaard, selv om han er svært entusiastisk og med mange sterke meninger om mangt. Før dette møtet hadde vi lest hans andre roman, "Hässelby", en undergangsroman om Albert Åberg som voksen, og naturlig nok var den et sentralt tema for besøket. Vi fikk svar på alt det vi lurte på samtidig som Harstad viste oss at han var glad i å snakke. Uten at det gjorde noe.
- Hvorfor valgte du Albert Åberg som hovedperson?
- Jeg var veldig sint på den tiden. Jeg hadde mest lyst til å gi noen juling eller noe verre, men det skal man jo ideelt sett ikke gjøre, så da fikk jeg idéen om å ødelegge noe jeg likte. Jeg hadde lyst til å lage en helt annen roman enn Buzz Aldrin i tillegg til at jeg ville skrive noe mørkere. Jeg husker at jeg tenkte "Hvertfall 10 stk vil synes denne boka er interessant, resten gir jeg blaffen i"
- Vi kjenner igjen Albert Åberg i begynnelsen av boka, men etterhvert forsvinner han liksom litt og blir til en annen person?
- Han er jo der fra starten som en kjent figur, men nettopp fordi vi ikke vet hvordan han er som voksen blir han nødt til å bli et annet vesen. Det eneste jeg hadde å gå etter om Albert Åberg som voksen var at jeg hadde scannet inn et bilde av ham fra en av bøkene. Det strakk jeg ut i høyden og hengte opp på veggen og tenkte: "Ok, sånn ser han ut som voksen."
Vi snakker lenge om Hässelby, Sting and the Police, Stormtroopers og synkronisitet før vi etterhvert dreier fokuset inn på mer generelle temaer.
- Visste du tidlig at du skulle eller ville bli forfatter?
- Ja, jeg prøvde å skrive min første roman som 11-åring. Jeg skammer meg litt over det. Den skulle handle om Vietnamkrigen; et veldig pretensiøst tema for en 11-åring. Da jeg var 14-18 hadde jeg mitt eget forlag, Kranglefant forlag som utelukkende ga ut meg selv. På dette forlaget ga jeg ut 2 kortromaner og ca 80 diktsamlinger. Opplaget var stort sett på 1-2 eksemplarer og jeg ga bort en del av det til venner og bekjente. Da jeg var i 17-20-års alderen var jeg sikker på at jeg kom til å bli forfatter. Mye takket være venner som hadde sydd puter under armene mine ved å fortelle meg hvor fantastisk jeg var hele tiden. Dette førte til at jeg nesten ga opp på et tidspunkt. Nå synes jeg dette er veldig flaut, men en periode var jeg fornærmet over at folk ikke skjønte hvor fantastisk jeg var. Men jeg hadde jo ingenting å klage på for jeg hadde ikke sendt inn manus til noen forlag på en god stund.
I en alder av 20 velger Harstad å sende inn et manus til en stipendkonkurranse i regi av Gyldendal. Fristen var 31. desember og utover de neste ukene vokser irritasjonen over at de ikke tar kontakt.
- Hvorfor hadde de ikke kasta seg over telefonen i det øyeblikket de leste manuset mitt? Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne jobbe med i stedet for å bli forfatter. Jeg håpet at jeg kanskje kunne jobbe med film. Men på min 21-årsdag våknet jeg av en kvinnestemme på telefonsvareren min. Dette var før mobiltelefonens tid så det var en svarer med en sånn liten kassett i. Jeg våknet av at damen sier at hun ringer fra Gyldendal og at hun har gode nyheter. Jeg har vunnet stipendkonkurransen og tildeles et stipend på 25.000 kr. Dette var jo en fantastisk bursdagsgave for en 21-åring! Ikke bare blir jeg antatt hos Gyldendal, men jeg får 25.000 kr som er ganske mye for en fattig student. Der og da besluttet jeg at det var unødvendig å ta eksamen. Og det er slike idiotiske beslutninger som har ført til at jeg har tatt litteraturvitenskap 3 ganger.
Stipendet førte til hans første utgivelse, kortprosasamlingen "Herfra blir du bare eldre" i 2001. I fjor, 8 år og 5 bøker senere, ble Harstad ansatt som tidenes første husdramatiker på Nationaltheateret. Det var en svært utfordrende jobb fordi teatrene ikke er vant til å jobbe med levende forfattere.
- I kontrakten står det at jeg skal prøve å skrive to enaktere. Nå holder jeg på å skrive ferdig stykket som ser ut til å bli ca 6 timer langt så det må nok deles opp. Det var veldig gøy å jobbe med skuespillerne, men totalt sett var det slitsomt å jobbe på teateret. Jeg tror nok at for teaterne, dramaturgen og forsåvidt forfatteren er det best om forfatteren er død.
Men forfatteren er ikke død. Og det skal litteratur-Norge være glad for.
1. Påskedag er nemlig en bevegelig helligdag som faller på den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn (Puh!) Hvorfor? Jo, fordi man ikke tok stilling til dette før i det andre århundre og da var det ingen gjenlevende som visste nøyaktig hvilken dag Jesus faktisk døde på, og etter en skikkelig krangel om når Jesus faktisk døde bestemte man at han døde fredag og sto opp fra de døde søndag; to dager senere. Påskens plssering i forhold til månefasene og vårjevndøgn ble bestemt av kirkemøtet i Nikea i år 325. Hva kan vi lære av alt dette? Hvis det skjer noe eksepsjonelt på en dag du vil huske for ettertiden skriv ned hvilken dag det var!
Jeg står og ser utover slagmarken. I det fjerne velter horder av fienden mot meg. likevel blir jeg stående. Hvem faen har sagt at dette skaper fred? Hvem bestemte at jeg skulle stå her? Og hvor blir det av livet mitt etterpå? Ikke vet jeg. Alt jeg vet er at herfra går det bare en vei, nedover. Jeg tenker på mamma. Hun fødte meg ikke inn i denne verden for at jeg skulle bli drept av en horde fremmede, illsinte menn. Like fullt er det den skjebnen jeg skal møte. Skjebnen. Jeg ser den i hvitøyet. Den lover ingenting annet enn den sikre død. Alle jeg kjente er døde og jeg står alene tilbake. Alene mot fi. Alene mot skjebnen. Alene i krigen står jeg her for å bevare freden. Fred er ingen vare, men akkurat nå stiger prisen for et fat med fred på en børs jeg aldri får se.
Et eller annet sted i fremtiden sitter det en gammel mann på en benk. Han er naken. Etter å ha sett seg om begynner han å skrike. Av full hals. Stemmen hans er skjærende og hvis noen hadde vært i nærheten hadde de antagelig mistet hørselen. Men mannen er alene. Helt alene i hele verden. Han er den gjoppstandne Adam og nå er hans tid kommet. Den syndige menneskeheten har utspilt sin tid på jorden som følge av hans tankeløshet en gang for lenge siden og nå er hans soningstid kommet. Rester av historien ligger øde tilbake og mens Adam atter en gang angrer på at han spiste av Det Eplet våkner en kvinne til livet på den andre siden av kloden. Kanskje vil de møtes. Og kanskje, bare kanskje, vil de nok en gang få skylden for at Gud har slått opp med mennesket.
I forbindelse med prosjektstarten har vi i dag hatt forelesninger av flere forskjellige forelesere i dag og den som ga meg mest var Mikkel McAlinden. Han er en svært dyktig, norsk fotograf som har gjort mange spennende prosjekter. Jeg kjente ikke til ham før i dag, men kommer nok helt klart til å følge litt mere med nå som jeg har blitt obs på hans eksistens og hans arbeider. Dere kan se endel av bildene hans her:
Som dere kanskje kan se av bildene ligner han en smule på Peter Mueller. I avdelingen for uinteressant informasjon kan jeg informere om at denne likheten førte til en liten skøytediskusjon i forkant av foredraget. Jeg velger å ikke gjengi diskusjonen her, men kan opplyse om at vi konkluderte med at hele skøytenorge er drittsekker. Basically.
Jeg har skrevet brev om noe jeg lurer på igjen. Sist var det jo Dressmanns uavklarte begrep "herrebukser" som stod på agendaen, denne gangen er det Odd Nordstoga som er mottakeren. Jeg liker Odd. Han har fin og stemningsfull musikk og er 100% norsk. Og det er jo så sjarmerende. Men jeg har helt siden hans gjennombrudd stusset over et par av hans tekstlige valg. Jeg besluttet derfor å få slutt på undringen ved å sende ham et brev der jeg ber om å få svar på mine spørsmål. Brevet er gjengitt i sin helhet her:
