"Never send a boy to do a mans job!"

Det er onsdag. Florence Rawlings har akkurat vist oss hva hun kan og snart kommer kveldens stjerne. Fra min ypperlige plass øverst i Spektrum har jeg kjempeutsikt nedover fossen av mennesker som har bredt seg utover Oslo Spektrums fjellsider og nå blendes jeg vekselvis av halvmåner, andre blanke isser og hårspray i nypermanentert hår. Jeg er åpenbart en av de som trekker snittalderen blant kveldens publikum ned og jeg må si at jeg ikke akkurat vet hva som venter meg. Kort tid etterpå går lyset ned, forventningene skrus opp og bandet starter å spille. Jubelen brer seg utover månehimmelen og idet Mr. Tom Jones himself entrer scenen er det ingenting som tyder på at gjennomsnittsalderen er særlig mye høyere enn på en Justin Timberlake-konsert.
Allerede i den første sangens tekst legger Tom Jones lista for kveldens opptreden med ordene: "Never send a boy to do a mans job!" Og hvem er vel mere mann enn Tom Jones når det kommer til fortryllende, fengende soul? Den 69 år gamle waliseren holder hele Spektrum i sin hule hånd og når tonene fra "Delilah" jaller ut i Oslos storstue er det ingenting som holder permanenthavet på plass. Publikum gynger frem og tilbake i uforutsigbar takt og synet av et menneskelig hav inne i Oslo Spektrum er på grensen til magisk!
Derfra er det full månefest og når Jones drar i gang "You can leave your hat on" er jeg et øyeblikk redd for at fansen skal ta oppfrodringen bokstavelig, men de beholder klærne på.

Men det er sjelden noe er plettfritt, ei heller i kveld. For etter den obligatoriske balladerunden der Jones trekker stemninga over i et annet univers trosser han sin egen oppfordring fra åpningslåten. The man tries to do a boys job! For sjelden har vel Tom Jones vært mer malplassert enn i et teknohelvete av en MGP-låt der både undertegnede og sidemannen var overbevist om at Jones benyttet seg av playback for å få en pause fra syngingen. Hele situasjonen var veldig surrealistisk der jeg satt og undret over om jeg var på Tom Jones-konsert eller Hyperstate. Det var også påfallende sørgelig å se hvordan menneskehavet stilnet momentant og der og da hadde jeg mest lyst til å gå hjem. Det som kunne virke som et stunt for å appellere til ungdommen varte heldigvis bare i 2 låter, men da Jones plutselig tuslet av scenen ble jeg bekymret.
Var det over? Gikk han av scenen for å dø? Det så nemlig litt sånn ut, og bandet hans gjorde sitt beste for å holde koken i både grooven og publikum. Men da kveldens hovedperson entret scenen igjen etter en stund var "The soul train back on it´s tracks" og lokfører Tom dro i gang slagere som "Sexbomb" og "It´s not unusual" til øredøvende jubel og dans fra et sultent publikum. Når han slo til med "Kiss" var havet villere enn aldri før og blankpolerte isser og permanentkrøller stimlet sammen foran scenen og lot stolene stå ensomme tilbake.

Det var da jeg skjønte det. De gamle er fortsatt eldst og Tom Jones er the soul man; så lenge han holder seg for god for guttestreker!